Fagopposisjonen

Fagopposisjonen er et begrep som markerer flere ulike, som oftest radikale, opposisjoner mot den ledende strategien LOs ledelse har valgt for å oppnå fagbevegelsens mål om mer likhet, demokrati og bedre kår for vanlige arbeidsfolk.

Bakgrunn for 1911

Arbeidsgivernes storlockout i 1911 kom til å markere et tidsskifte i fagbevegelsen. Den første oppbyggingsperioden var over, og organisasjonsretten og forhandlingsretten var i praksis godkjent i det meste av industrien. Men konflikten i 1911 viste grensene for hva som kunne oppnås med en faglig politikk som bygde på sentralisering og langsiktige, landsomfattende tariffavtaler.

Gjennom Trondheimsresolusjonen av november 1911 ble det reist spørsmål om hele det faglige apparatet, sykekassene og avtaleverket egentlig bandt arbeiderne til et system som i virkeligheten tjente arbeidsgivernes interesser:

«Møtet uttaler at den faglige situasjon nå krever at organisasjonsarbeidet legges på et mer revolusjonært grunnlag enn før. I henhold til dette peker møtet på som nærliggende oppgaver:

A. 1) De skriftlige, bindende overenskomstene avskaffes. 2) Forsikringsvesenet sløyfes.

B. Som kampmidler benyttes i første rekke: Streik, sympatistreik, boikott, obstruksjon, sabotasje og kooperasjon.

C. Organisasjonsformen endres slik at: 1) LO gjøres til det sentrale, fellesnevneren. 2) LO deles inn i departementer som svarer til de store industrier, altså industriforbund. 3) Det opprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. ivaretar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelse av arbeidsvilkårene.»

Fagopposisjonen gikk til angrep både på ledelsen i fagbevegelsen — som la hovedvekten på skrittvise forbedringer av forholdene for arbeiderne gjennom langsiktige tarifforhandlinger — og i Arbeiderpartiet — som hadde en sosialdemokratisk kurs hvor målet var først å vinne flertall i Stortinget for så å sette i verk en sosialistisk politikk.

Fagopposisjonen gikk altså til angrep på denne reformismen. De mente at kampen for sosialismen måtte være hovedoppgaven for fagbevegelsen. Lønnskampen måtte settes inn i denne sammenhengen, og den måtte foregå på den enkelte arbeidsplass, overfor den enkelte arbeidsgiver. Derfor måtte de skriftlige, landsomfattende overenskomstene bort. Disse avtalene var ofte på fem års varighet, men de fantes også med sju års varighet, og arbeidsgiverne hadde tatt til å agitere for avtaler med ti års varighet. Lønnsglidning i avtaleperioden fantes det lite eller intet av.

Ledere av fagopposisjonen

De fremste lederne i Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl, Halvard Olsen, Elias Volan og Alfred Madsen. Tranmæl hadde reist rundt både i Europa og USA og var blitt kjent med og inspirert av europeisk syndikalisme og revolusjonære retninger innen de ulike lands arbeiderbevegelser. Men idéen bak fagopposisjonen var ikke bare importerte strømninger. Antibyråkratisme og krav om lokal makt var en strømning med lange tradisjoner i norske bygdesamfunn og bondereisning, og dette preget også Fagopposisjonen.

Gjennomslag i 1918

Fagopposisjonens idéer vant fram på Arbeiderpartiets Landsmøte i 1918 da den nye «retning» fikk flertall. Men de revolusjonære parolene viste seg å bli nokså innholdsløse når de skulle omsettes til konkret politikk. Også på LO- kongressen i 1920 vant Fagopposisjonen - etter mange tidligere nederlag - fram med sitt syn. De fikk flertall i Sekretariatet og Elias Volan ble LOs nestformann. Kongressen gav prinsipiell tilslutning til Fagopposisjonens syn på organisasjonsformen for LO.

Gjennomslag med masseaksjoner

Fagopposisjonen la hovedvekten på den faglige og økonomiske kampen gjennom masseaksjoner og ikke ved hjelp av parlamentarisme. Dette skulle i og med kongresseieren i 1920 også være LOs politikk. Men det viste seg snart at Fagopposisjonens direkte aksjonslinje ble lite effektiv. Dels fordi ikke alle arbeiderne ønsket å bryte med det kapitalistiske systemet. Mange arbeidere stemte f.eks. på borgerlige partier.

Men den viktigste forklaringen ligger i at det økonomiske systemet her til lands ikke brøt sammen. De fleste hadde et inntektsgivende arbeid, det var nok mat å få kjøpt og pengesystemet var ikke ødelagt. Dessuten var det nok av ledige arbeidere, med andre ord langt på vei et kjøpers marked på arbeidsmarkedet. Arbeidsgiverne hadde overtaket på agitatorene når det stod kø ved porten av folk som ville ha arbeid, og den borgerlige staten syntes å ha hatt full kontroll med de fysiske maktmidlene i samfunnet. Fagopposisjonens syn på organisasjonsmodellen av LO er derimot et spørsmål som fortsatt ikke er bragt til ende.

Andre fagopposisjoner

I fagbevegelsen har det også vært tre andre fagopposisjoner.

Fagopposisjonen av 1921

Fagopposisjonen av 1921 var en gruppe forbundstillitsmenn som gikk sammen for å bekjempe LO-kongressens vedtak i 1920 om å endre LOs organisasjonsform.

Fagopposisjonen av 1929

Fagopposisjonen av 1929 var en organisert fraksjon med utspring i den kommunistiske faglige internasjonale. Den var særlig aktiv under Menstadkonflikten og storlockouten i 1931.

Fagopposisjonen av 1940

Fagopposisjonen av 1940 var en kortvarig opposisjonsgruppe mot den norske politikken overfor de tyske okkupantene. Noen av fagopposisjonens medlemmer gikk i regelrett samarbeid med tyskerne og til medlemskap i Nasjonal Samling.

Ingen av disse tre fagopposisjonene har imidlertid hatt annet enn tidsbegrenset betydning

Lenker

Alt om LO (1985) Fra Nasjonalbiblioteket