LOs historie

Alt om LO > Historie > LOs historie

Del artikkel:  |    |

Organiser eder kamerater. Fanetekst fra Vestfold. Foto: Arbark.

I Norge begynner industrialiseringen i 1840-årene, men det er først i 1860-årene at industrien får et visst omfang.

Da oppheves sagbruksprivilegiene og dampmaskinen settes inn i sagbrukene. Industrialiseringen førte til at levestandarden ble bedre for de aller fleste.

Av: Ole Martin Rønning      |    |      Daglig leder / PhD / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Thranebevegelsen

Da Marcus Thrane stiftet den første arbeiderforeningen i Drammen i 1848, sto allmenn stemmerett for menn, likhet for loven og økonomiske reformer øverst på dagsorden. På den tiden fantes det knapt noen norsk industri; tilslutningen kom stort sett fra husmenn og håndverkere på landsbygda og i byene. Antallet arbeiderforeninger vokste raskt gjennom 1849 og 1850. Myndighetene så på Thrane-bevegelsen som en ren trussel. Kravene ble blankt avvist. Thrane og andre ledere havnet i fengsel. I løpet av 1851 gikk hele bevegelsen i oppløsning.

Filantropi og paternalisme

I tiårene som fulgte opprettet filantropisk innstilte bedriftseiere og embedsmenn arbeiderforeninger. Målet var å drive opplysning og sosialt arbeid. Dyktige arbeidere kunne gjerne hjelpes til å få et bedre liv. Det både økte produksjonen og stabiliserte samfunnet. Men forutsetningen var at arbeiderne var lojale overfor dem som bestemte: myndighetene og bedriftseierne. Håndverks- og industriforetak ble organisert som en slags storfamilier. Bedriftseieren hadde all makt og belønnet arbeidere han opplevde som flinke. Hvis han mente noen var udugelige, kunne han fritt straffe dem. Et slikt system kalles «paternalisme».

Organisasjonsframveksten

Utover i 1870-åra vokste de første fagforeningene fram blant håndverkerne i byene. Typografene i Kristiania var tidlig ute og stiftet sin forening i juli 1872. Det skjedde på et tidspunkt hvor oppgangstid og prisstigning utløste de første streikene i norsk arbeidsliv. Med streikene fulgte kollektive avtaler og kontrakter mellom bedriftseiere og arbeidere. Den faglige og politiske organiseringen blant håndverkerne skøyt fart i 1880-åra. Fagforeningene i Kristiania dannet Fagforeningernes Centralkomité i 1883. Sosialistiske ideer spredte seg også. Den socialdemokratiske forening så dagens lys i Kristiania i 1885. I 1887 ble Arbeiderpartiet stiftet i Arendal.

Industrinæringen vokser

På slutten av 1800-tallet skiftet norsk arbeidsliv karakter. Industrinæringen vokste raskt og trengte mye arbeidskraft. Mange flyttet til byene på jakt etter arbeid og inntekt. Industrialiseringen og den store befolkningsveksten i byene skapte sosiale problemer. Arbeidsforholdene i de nye fabrikkene var langt fra gode. Lønningene var lave og arbeidstiden lang. Arbeiderne kunne lett bli utsatt for skader og ulykker. Barnearbeid florerte. Fra midten av 1880-åra kom de første konfliktene og streikene i fabrikkindustrien. Den mest kjente er fyrstikkarbeiderskenes streik i 1889. Streiken fikk stor oppmerksomhet på grunn av de harde og helsefarlige vilkårene for unge kvinner i fyrstikkindustrien. Særlig de grusomme fosforskadene som kunne ramme arbeiderskene appellerte til manges sosiale bevissthet, også langt inn på borgerlig side. Myndighetene var til en viss grad opptatt av fabrikkarbeidernes kår. De borgerlige partiene lanserte en lov om fabrikktilsyn i 1892. Men loven hadde ingen videre sosiale perspektiver utover det å skulle gjøre fabrikkene sikrere rent teknisk sett.

1898: Innføring av allmenn stemmerett for menn

En omfattende organisering blant fabrikkarbeiderne lot stort sett vente på seg. Arbeiderbevegelsens fremste krav var åttetimers normalarbeidsdag. Det var en internasjonal kampsak som også dannet utgangspunktet for den første 1. mai-demonstrasjonen i Kristiania i 1890. Arbeiderpartiet var ennå ikke representert på Stortinget, men innføring av allmenn stemmerett for menn i 1898 innebar et stort potensial for den politiske delen av arbeiderbevegelsen. På sikt kunne den stadig voksende arbeiderbefolkningen føre til at Arbeiderpartiet kunne oppnå flertall i stortingsvalgene og slik gjøre det mulig å vedta en reformpolitikk som gagnet arbeiderne.

Landsomfattende fagforbund

Ideen om landsomfattende fagforbund fikk gjennomslag innenfor fagorganisasjonen i 1890-åra. Norsk jern- og metallarbeiderforbund ble grunnlagt i 1891 og organiserte faglærte arbeidere i verkstedindustrien. Et annet var Norsk arbeidsmandsforbund. Det ble stiftet i 1895 som et forbund for ufaglærte arbeidere, særlig innenfor anleggsnæringen. Gjennom fagforbundene kunne arbeiderne i de enkelte fag samarbeide med sine kollegaer i resten av landet – og i utlandet. Særlig var påvirkningen fra Sverige og Danmark stor i norsk arbeiderbevegelse.

1899: LO stiftes

Det skandinaviske samarbeidet kom blant annet til uttrykk gjennom fellesskandinaviske arbeiderkongresser. Kongressen i Stockholm i 1897 vedtok at fagbevegelsen i det enkelte land skulle slå seg sammen til hver sin landsorganisasjon ledet av et sekretariat. Hensikten var først og fremst å få til en bedre samordning av krav og streiker. Landsorganisasjonene ville også gi et bedre grunnlag for solidarisk pengestøtte mellom landene dersom det var nødvendig i konfliktsituasjoner. Arbeidernes faglige landsorganisasjon (LO) i Norge ble stiftet i 1899. Forholdet til Arbeiderpartiet var tett, selv om det ikke var tale om obligatorisk partimedlemskap for fagforeningsmedlemmene. Forbindelsen besto i at to av partiets styremedlemmer gikk inn i Landsorganisasjonens sekretariat, mens to fra sekretariatet tiltrådte partiets styre.

En sped start

Landsorganisasjonen fikk en sped start. Bare to fagforbund, Formerforbundet og Trearbeiderforbundet var med fra begynnelsen i 1899. Men i årene som fulgte vokste Landorganisasjonen jevnt og trutt. I 1903 hadde ni fagforbund og ti enkeltstående foreninger sluttet seg til LO. Medlemstallet nådde 8000. Det store gjennombruddet kom i 1905. Da gikk Jern- og metallarbeiderforbundet og Centralforeningen for boktrykkere med. Antall medlemmer steg til om lag 16 000. Nå var LO blitt selve tyngdepunktet i norsk fagbevegelse. Parallelt organiserte bedriftseierne seg i Norsk Arbeidsgiverforening.

Fra 1905: En sentral aktør

Fra 1905 og fram mot første verdenskrig var LO en sentral aktør i utviklingen av det organiserte arbeidslivet som vi fremdeles ser i dagens Norge. I et samspill mellom LO og Arbeidsgiverforeningen vokste det fram et landsomfattende tariffsystem. Det er gjerne tolket som et kompromiss mellom arbeid og kapital. Gjennom bindende avtaler aksepterte LO og arbeiderne kapitalismen og arbeidsgivernes styringsrett, mens de til gjengjeld fikk organisasjonsrett og vant fram med sine krav om høyere lønn og kortere arbeidstid. Staten kom inn som tredjepart med mekling, og i siste instans voldgift, dersom organisasjonene ikke kunne bli enige. Men utviklingen av dette systemet foregikk etappevis og gjennom til dels omfattende konflikt mellom partene. Det møtte også opposisjon innad i arbeiderbevegelsen.

1907: Jernoverenskomsten

Forslag til overenskomst mellom Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund og Mekaniske Verksteder og Støberier i 1907. Dette var en milepæl for fagbevegelsen.

Jernoverenskomsten fra 1907 var den første landsomfattende tariffavtalen for en hel bransje. Avtalen omfattet alle LO-organiserte arbeidere ved 93 verksteder over hele landet. Mens streiken var arbeidernes kampvåpen, brukte arbeidsgiverne lockout som mottrekk. Mellom 1908 og 1914 var det gjennomsnittlig 70 streiker og lockouter hvert år. 1911 var det største kampåret. Arbeidergiverforeningen utløste en storlockout for over 32 000 arbeidere som varte i nesten to måneder. For å få ende på konflikten tilbød staten mekling. Partene gikk så med på en frivillig voldgiftløsning. Det statlige bidraget til tariffsystemet ble ytterligere utbygd i 1915. Da ble Arbeidsretten og embetet som riksmeklingsmann opprettet. Partiet Venstre ville også innføre tvungen voldgift i arbeidslivet, noe både LO og Arbeidsgiverforeningen var imot. Selv om LO truet med generalstreik, fikk en Venstre-regjering likevel igjennom en lov om tvunget voldgift i 1916.

Fagopposisjonen

Motstanden i arbeiderbevegelsen til det sentraliserte tariffsystemet kom til uttrykk gjennom en organisert opposisjon innad i LO. Fagopposisjonen av 1911 ville avvikle alle bindende overenskomster og isteden ha flytende og lokal lønnsfastsettelse basert på kampmidler som boikott, obstruksjon og sabotasje, i tillegg til streik og sympatistreik. Trønderen Martin Tranmæl sto fram som lederen i Fagopposisjonen. Han gikk til kraftig angrep mot LO-ledelsen, først og fremst formannen siden 1906, Ole O. Lian. Fagopposisjonen hadde også en politisk side; den ville ha en revolusjon for å avskaffe kapitalismen og innføre sosialisme. Dermed kom opposisjonen til å virke innenfor både fagbevegelsen og Arbeiderpartiet. Innad i arbeiderbevegelsen rettet opposisjonen hovedskytset mot dem som ønsket gradvise reformer innenfor rammene av det eksisterende, borgerlige samfunnet.

Medlemstallet vokser

Fram mot utbruddet av første verdenskrig i 1914 vokste LOs medlemsmengde kraftig. I 1914 var det om lag 68 000 medlemmer, og veksten fortsatte under krigen til over 100 000 medlemmer i 1918. Verdenskrigen snudde opp-ned på mye i norsk arbeids- og samfunnsliv. For arbeiderfamiliene betød krigen prisstigning, skyhøye levekostnader og dårligere reallønn. Samtidig gikk deler av næringslivet så det suste. De norske arbeiderne ble også grepet av en internasjonal radikaliseringsbølge, som virkelig skøyt fart etter revolusjonene i Russland i mars og november 1917. Sommeren 1917 oppsto det massedemonstrasjoner i Norge som krevde tiltak mot den såkalte dyrtiden, vinteren 1917-18 vokste det fram en sosialistisk arbeiderrådbevegelse etter russisk forbilde, og våren 1918 vant den revolusjonære opposisjonen makten i Arbeiderpartiet. Samme år tok de revolusjonære over ledelsen av både Jern- og metallarbeiderforbundet og Arbeidsmandsforbundet.

1919: Åttetimersdagen

Åttetimersdagen var praktisk talt det eneste kravet under 1. Mai fram til 1919. LO fikk først gjennomslag for åttetimersdagen i tariffavtalene før det ble innført gjennom lov.

Den gamle kampsaken om åttetimers normalarbeidsdag rykket nå i framgrunnen. Arbeiderrådene og de revolusjonære ville innføre åttetimersdag på egen hånd gjennom «direkte aksjon» fra 2. mai 1918. Aksjonen førte i liten grad fram. LO-ledelsen ønsket på sin side å vise at åttetimersdagen kunne oppnås via det sentraliserte avtalesystemet og fremmet kravet i tariffoppgjøret våren 1919. Den ustabile samfunnssituasjonen satte både arbeidsgivere og myndigheter under press. Arbeidsgiverne godtok åttetimersdag så vel som utvidet ferie. Samtidig lanserte den borgerlige regjeringen en allmenn lov om åttetimersdag som ble vedtatt av Stortinget sommeren 1919. Etter nærmere 30 års kamp var dette en stor seier for LO og hele arbeiderbevegelsen.

20-årene: Ideologisk strid

I begynnelsen av 1920-årene var arbeiderbevegelsen preget av en ideologisk strid mellom sosialdemokrater og revolusjonære, og mellom revolusjonære som støttet Moskva-kommunismen og de som ønsket en mer selvstendig kurs. Arbeiderpartiet ble splittet to ganger. I 1921 gikk de moderate ut og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Den andre splittelsen kom i 1923 med etableringen av Norges Kommunistiske Parti. LO forsøkte å manøvrere mellom de ulike retningene. For Ole O. Lian var det aller viktigste å holde LO samlet. Som en innrømmelse til de revolusjonære gikk LO ut av den sosialdemokratiske faglige internasjonalen IFTU i 1923. Men LO sluttet seg aldri til den Moskva-styrte kommunistiske faginternasjonalen RFI, selv om enkelte ønsket dette. I 1935 gikk LO igjen inn i IFTU.

Fra 1923 til 1927 var det tre konkurrerende arbeiderpartier i Norge. LO valgte en nøytral stilling i striden mellom partiene, og det tradisjonelt nære forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet opphørte i 1924. Samtidig ivret den nye LO-formannen Halvard Olsen, som tok over ledelsen av LO etter at Ole O. Lian brått døde i 1925, for en partisamling. Den politiske splittelsen rammet hele arbeiderbevegelsen; organisasjonene ble pulverisert og passiviteten økte blant medlemmene. LO ble dermed en sentral aktør i samlingen i 1927, der det sosialdemokratiske partiet gikk inn i Arbeiderpartiet. Kommunistene ble stående utenfor. Etter dette ble de tette båndene mellom LO og Arbeiderpartiet gjenopprettet.

Arbeidskonflikter

1920-årene var preget av lange og voldsomme arbeidskonflikter. Frontene var uforsonlige. Arbeidsgiverne brukte streikebrytere og høyreorienterte organisasjoner som Norges Samfundshjelp for å holde produksjonen i gang. Myndighetene støttet åpent arbeidsgiverne og anvendte tvungen voldgift i flere tilfeller. Storstreiken i mai/juni 1921 omfattet 120 000 arbeidere. Bakgrunnen var konjunkturnedgang og arbeidsgivernes krav om lønnsnedsettelse. Under streiken kom det til uroligheter flere steder i landet. Militære styrker og politi beskyttet streikebrytere. Nedgangstidene gjorde det vanskelig for LO å vinne fram med kravene. Streiken endte uten nevneverdige resultater for arbeiderne.

Konfliktnivået var tilsvarende høyt i 1923-24, med den tariffstridige Jernstreiken som utløste den største lockouten til da i norsk arbeidsliv. I 1927 kom det igjen til lockout. For å få slutt på konflikten vedtok de borgerlige partiene tvungen voldgift. Voldgiftsdommen innebar en reallønnsnedgang for arbeiderne på 2,5 prosent. Den økonomiske verdenskrisen i 1929 forverret situasjonen i arbeidslivet enda mer. Ledigheten økte. I 1931 var den for eksempel på vel 30 prosent innenfor bygg- og anleggsbransjen. Samme år skjedde den største konflikten så langt i LOs historie. Mens arbeidsgiverne krevde 15 prosent lønnsnedsettelse, svarte LO med krav om reallønnsøkning og kortere arbeidstid for å få flere i arbeid. Arbeidsgivernes lockout omfattet 60 000 arbeidere og varte i fem måneder. Hele 7,5 millioner arbeidsdager gikk tapt på grunn av streik eller lockout dette året.

Menstadslaget

Frontene var steile. Den 8. juni eksploderte det på Norsk Hydros anlegg i Menstad. Streikende og demonstrerende arbeidere angrep politiet som beskyttet streikebryterne på stedet og jagde dem avsted. Bondepartiets forsvarsminister Vidkun Quisling sendte omgående militære styrker for å gjenopprette ro og orden, slik at streikebryterne kunne fortsette sin virksomhet. I det hele endte konflikten omtrent uavgjort. Ingen av partene oppnådde sine mål. Men de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene hadde vært store. På begge sider vokste det fram en forståelse av at det måtte utvikles nye samhandlingsformer for å få en slutt på de ødeleggende konfliktene i arbeidslivet.

30-årene: En politisk samfunnsrolle

Ved inngangen til 1930-årene tok LO på seg en ny og politisk samfunnsrolle. Samtidig var organisasjonen i sterk vekst. Etter et toppunkt i 1919, hadde medlemstallet sunket til vel 83 000 i 1922. I 1932 var det oppe i 153 000, og det fortsatte å stige gjennom hele tiåret. Samarbeidet med Arbeiderpartiet var nært. LO støttet partiets forslag om en aktiv politikk for å motvirke den økonomiske krisen og arbeidsledigheten. Denne linjen ble utviklet gjennom tanker om lånefinansiert motkonjunkturpolitikk – utlagt i boken En norsk treårsplan fra 1933 – og kom til uttrykk i Arbeiderpartiets kriseplan i 1934. Økt produksjon i både industri og primærnæringer skulle kombineres med omfattende statlig industrireisning. Den hadde også sosialistiske ambisjoner. På sikt skulle statlig industri og næringsliv vinne en dominerende posisjon og slik fortrenge de privateide virksomhetene.

LOs bidrag til krisepolitikken var å sikre ro i arbeidslivet. Produksjonsøkning og sysselsetting var viktigere enn stadig økonomisk kamp mot arbeidsgiverne. Også arbeidsgiverforeningen var innstilt på fredeligere tider. Våren 1935 ble Hovedavtalen inngått. Denne «grunnloven» i arbeidslivet erstattet de alminnelige bestemmelsene i tariffavtalene og regulerte forholdet mellom partene. LO sikret blant annet organisasjons- og forhandlingsretten, mens arbeidsgiverne oppnådde fredsplikt i tariffperiodene. Hovedavtalen ble en av forutsetningene for at Arbeiderpartiet kunne iverksette sine kriseløsninger da partiet samme år overtok regjeringsmakten. Fram mot 1940 sto LO for «solidarisk samfunnsansvar» i nært samarbeid med Arbeiderparti-regjeringen. LOs bidrag til økonomisk moderasjon og arbeidsfred var et viktig grunnlag for en regjering som ikke hadde flertall på Stortinget. Regjeringen fikk igjennom flere sosiale reformer, for eksempel ny lov om arbeidervern samt alderstrygd i 1936 og arbeidsløshetsforsikring i 1938. Medlemsveksten i LO nådde nye høyder og passerte 350 000 medlemmer i 1939. LO viste også et omfattende internasjonalt engasjement i de urolige årene før utbruddet av andre verdenskrig. Blant annet støttet LO den forfulgte arbeiderbevegelsen i Nazi-Tyskland og bidro med hjelp til sivilbefolkningen under borgerkrigen i Spania. Innsatsen ledet fram mot etableringen av Norsk Folkehjelp i 1939.

Okkupasjonsårene

Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm ble henrettet av tyskerne i forbindelse med "Melkestreiken" i 1941. Foto fra "Alt om LO" (1985).

Den tyske okkupasjonen av Norge fikk store konsekvenser for LOs virksomhet. I september 1940 skiftet tyskerne ut LO-ledelsen. Den nye ledelsen forsøkte å bevare så mye som mulig av LOs selvstendighet, men utover i 1941 økte motstanden mot tyskernes inngrep. I september brøt den såkalte melkestreiken ut i Oslo. Nå slo okkupanten til. Mange tillitsvalgte ble arrestert. Klubbformannen på Skabo Jernbanevognfabrikk, Rolf Wickstrøm, og LOs jurist Viggo Hansteen ble henrettet. NS overtok ledelsen av LO og endret etter hvert forbundsstrukturen. «Kommissariske», NS-lojale ledere ble satt inn på toppen av de nye, nazifiserte forbundene.

Mange sentrale personer i LO flyktet fra landet. De etablerte egne eksilsekretariater for LO i Stockholm og London. Hjemme i Norge ble det opprettet et illegalt Faglig Utvalg. Utvalget organiserte motstandsvirksomhet og utga LOs illegale avis Fri Fagbevegelse. Fagbevegelsen var aktiv i motstandskampen. Minst 5000 fagorganiserte ble arrestert, mens nærmere 3000 mistet livet under kamphandlinger i Norge eller i utlandet. De fleste av dem var sjøfolk. Om lag 300 fagorganiserte ble henrettet eller omkom i fengsel eller konsentrasjonsleir.

Etterkrigstiden

I årene etter 1945 hadde LO en nøkkelrolle i gjenoppbyggingen av Norge. Målet var omfattende produksjonsvekst, basert på en strengt regulert planøkonomi som skulle styres av arbeiderbevegelsen. Gjennom et tett samarbeid med Arbeiderparti-ledelsen ble LOs formann fra 1945 til 1965, Konrad Nordahl, en av landets mektigste menn. Samtidig hadde LO visjoner om økt demokratisering av arbeidslivet ved å gi fagbevegelsen større innflytelse over ledelsen av den enkelte bedrift. Opprettelsen av produksjonsutvalg i bedriftene skulle være et første skritt for å oppnå dette. Men bedriftseierne ga ikke slipp på styringsretten. I 1950-årene ble produksjonsutvalgenes oppgave først og fremst å fremme produktiviteten på bedriftene. I 1966 ble de omdøpt til bedriftsutvalg.

Det kom aldri noen regulert planøkonomi i det omfanget som LO så for seg i 1945. Norges aksept av den amerikanske Marshall-hjelpen i 1948 forutsatte innrømmelser i retning av frihandel og markedsøkonomi. Slik fikk landet en slags blandingsøkonomi med innslag av både statlig styring og privat næringsfrihet. I den kalde krigens tid gikk LO aktivt inn for å bekjempe kommunistisk innflytelse i fagbevegelsen. Det ble brukt ulovlige virkemidler som kartlegging og overvåkning i denne virksomheten som varte helt fram til slutten av 1960-årene.

LOs fremste bidrag til gjenreisningen var arbeidsfred og en moderat linje i lønnsoppgjørene. Trepartssamarbeidet fra mellomkrigstiden ble videreutviklet. Staten fikk en økt rolle i lønnsdannelsen gjennom blant annet å garantere for prisstabilitet. Dersom partene ikke kom til enighet kunne også staten gripe inn med tvungen lønnsnemd. 1950- og 1960-årene var hovedsakelig preget av økonomisk vekst. Reallønnen økte jevnt, og nye sosiale reformer ble innført. I 1959 ble normalarbeidsuken satt ned til 45 timer. Den ble ytterlige redusert til 42,5 timer i 1968 og 40 timer i 1976. Fire ukers ferie ble lovfestet i 1964. Innføringen av folketrygden i 1966 var også en viktig reform for LOs medlemmer.

60-årenes hamskifte

I 1960-årene økte internasjonaliseringen av norsk økonomi. Det ga gode vekstvilkår for eksportindustrien. Samtidig begynte det en ekspansjon innen tjenestenæringer og offentlig sektor som har fortsatt fram til i dag. Det har fått betydning for medlemssammensetningen i LO. Mens industrien i 1970 sysselsatte over 20 prosent av arbeidstakerne i Norge, hadde andelen sunket til under 10 prosent i 2010. Samtidig hadde andelen ansatte i helse- og sosialsektoren økt fra under sju prosent i 1970 til over 20 prosent av alle sysselsatte i 2010. Tilbakegangen for industrien førte til at flere tradisjonelle industriforbund gikk sammen til Fellesforbundet i 1988.

På mange måter var det et hamskifte i LO i løpet av 1960-årene. Samtidig som Arbeiderpartiet mistet regjeringsmakten i 1965, viste landsorganisasjonen tegn på stagnasjon. Medlemstallet var synkende. Nye grupper av arbeidstakere falt utenfor LOs tradisjonelle nedslagsfelt. LOs rolle i den stadig mer internasjonaliserte økonomien, og i et Norge styrt av en borgerlig regjering, var uklar. På slutten av 1960-årene vokste det også fram en radikal bevegelse som stilte spørsmål ved mye av den ensidige vekstfilosofien som LO og Arbeiderpartiet hadde stått for etter 1945.

Svaret ble et LO som i større grad var tilpasset andre arbeidstakergrupper enn industriarbeiderne. LO utviklet seg til en serviceorganisasjon med andre tilbud for medlemmene som for eksempel kollektive forsikringsordninger. Målrettede verveaksjoner bidro til nye medlemmer. Etter en omfattende debatt- og studiesirkelvirksomhet blant medlemmene, vedtok LO i 1969 sitt første politiske handlingsprogram. Samme år overtok Tor Aspengren som ny formann i LO. Det var ytterligere et signal om endring. I begynnelsen av 1970-årene vokste LOs samfunnspolitiske engasjement, i form av både økt internasjonalt rettet virksomhet og innenlandsk utrednings- og påvirkningsarbeid.

70-årene: en fremgangsperiode

Selv om LO-ledelsen gikk på et nederlag i folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972, står 1970-årene fram som en fremgangsperiode for LO. Mens medlemstallet nesten sto stille mellom 1965 og 1969, med en økning på bare 1,4 prosent (fra 541 000 til 574 000 medlemmer), var øningen fra 1970 til 1975 på 10,3 prosent og fra 1975 til 1979 på nye 10,1 prosent. Det ga LO et medlemstall på 721 000 i 1979. Årsaken til veksten var sammensatt. Som nevnt var 1970-årene toppunktet for industrisysselsettingen i Norge. Samtidig økte antallet ansatte i offentlig sektor sterkt. Mange av dem var kvinner, og LO klarte i stor grad å organisere disse nye arbeidstakerne. En konsekvens var at Kommuneforbundet i 1975 passerte Jern- og metallarbeiderforbundet som LOs største forbund. Andelen kvinner blant LO-medlemmene steg fra 22,5 prosent i 1969 til 31,3 prosent i 1979.

Også i lønnsdannelsen hadde LO godt gjennomslag. 1970-årene var preget av til dels stor reallønnsvekst. Mot slutten av tiåret trådte den daværende Arbeiderparti-regjeringen til med såkalte «Kleppe-pakker» (oppkalt etter finansministeren Per Kleppe) i lønnsoppgjørene for å sikre fortsatt vekst i reallønnen, selv om de internasjonale konjunkturene nå pekte nedover. Den kanskje største suksessen for LO og arbeiderbevegelsen i disse årene var Arbeidsmiljøloven i 1977. Loven sikret den enkelte arbeidstaker på en helt ny måte og lovfestet verne- og sikkerhetsarbeidet i bedriftene.

80-årenes høyrebølge

Kontrasten til det etterfølgende tiåret ble stor. 1980-årene brakte med seg en «høyrebølge» som gjorde slutt på det økonomiske styringssystemet som var bygget opp siden 1945. Den nyliberalistiske borgerlige regjeringen fra 1981 gikk målbevisst inn for å begrense statens og fagbevegelsens innflytelse over næringslivet. Privat forbruk ble prioritert framfor offentlig sektor. Industrien opplevde nedgang og omstilling. Arbeidsløsheten økte. En mer aggressiv kapitalisme truet det arbeiderbevegelsen hadde vunnet på bedriftsdemokratiets område.

Lockouten i 1986

LO støttet en nødvendig omstilling av industrien for å sikre lønnsomhet og sysselsetting. Samtidig var det viktig for LO å opprettholde industripolitiske virkemidler innenfor områder som desentralisering, arbeidsmiljø og medbestemmelse. Dette ble krevende under den borgerlige regjeringen. Deregulering av bolig- og kredittmarkedet, aksjespekulasjon og økt privat forbruk skapte riktignok økonomisk vekst. Men i 1985 var det slutt. Sviktende internasjonale konjunkturer, ledsaget av et kraftig fall i oljeprisen, utløste krisetiltak fra regjeringen. I lønnsoppgjøret våren 1986 gikk arbeidsgiverforeningen for første gang siden 1931 til en større lockout som omfattet over 100 000 arbeidstakere. Lockouten var mislykket. Oppgjøret endte med total seier for LO. Ukentlig arbeidstid ble satt ned til 37,5 timer med full lønnskompensasjon. Samtidig ble det sikret en god reallønnsvekst. I etterdønningene av konflikten ble den borgerlige regjeringen tvunget til å gå av.

Arbeiderparti-regjeringen som overtok viste seg å videreføre den markedsliberalistiske dreiningen, også innenfor offentlig sektor med konkurranseutsetting og private løsninger. Kombinert med en krisepolitikk som medførte økende arbeidsledighet og et skyhøyt rentenivå, førte det til misnøye med regjeringen i fagbevegelsen. LOs bidrag i krisetider var som før å vise moderasjon i lønnsoppgjørene. LO aksepterte også midlertidige statlige inngrep i lønnsdannelsen. På den andre siden klarte LO å få gjennomslag for det viktige kravet om fleksibel pensjonsalder. I 1988 ble AFP-ordningen tariffestet.

90-årene: Solidaritetsalternativet

1990-årene ble innledet med den største arbeidsløsheten Norge hadde opplevd siden 1930-årene, med et toppunktet som kom i 1993. Å få ned ledigheten var jobb nr. 1 for den nye LO-lederen fra 1989, Yngve Hågensen. Løsningen ble «solidaritetsalternativet». I et forpliktende samarbeid med staten og næringslivet, der også disse bidro med tiltak for å styrke sysselsettingen, sto LO for moderasjon i lønnsoppgjørene for å bedre konkurranseevnen og slik skape et grunnlag for ny vekst og økt sysselsetting. Solidaritetsalternativet var vellykket og bidro til økonomisk oppgang og færre arbeidsledige i siste halvdel av 1990-årene.

Men oppgangen gjorde at grunnlaget for solidaritetsalternativets moderasjonslinje ble borte. Samtidig vokste det fram en økende opposisjon innad i LO til Arbeiderpartiets omstillingsplaner for offentlig sektor. Spørsmål som delprivatisering av Statoil og statlig overtakelse av sykehusdriften førte også til interne spenninger i LO. Stortingsvalget i 2001 endte med et nederlag for Arbeiderpartiet. Nå overtok en borgerlig koalisjonsregjering. LO-lederen fra samme år, Gerd-Liv Valla, måtte bryne seg på de borgerliges ønske om å endre sykelønnsordningen. LO vant fram, og isteden ble partene i arbeidslivet og staten enig om en avtale om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) som hadde som mål å redusere sykefraværet. I første halvdel av 2000-årene kjempet LO for å bevare arbeidsmiljøloven, som de borgerlige ønsket å svekke. Pensjonsspørsmålet sto også sentralt. LO aksepterte i 2005 en omfattende pensjonsreform på betingelse av at AFP-ordningen skulle bestå.

2005: Rødgrønn regjering

LO bidro aktivt til å realisere Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering som overtok i 2005. De rødgrønne kom også LO i møte ved å fjerne endringene i arbeidsmiljøloven som de borgerlige nylig hadde gjennomført. Men regjeringen ønsket også å justere sykelønnsordningen. LO protesterte kraftig, og saken ble trukket. Under finanskrisen i 2008-2009 førte den rødgrønne regjeringen en aktiv motkonjunkturpolitikk som begrenset konsekvensene av krisen for norsk økonomi og sysselsetting. I det hele var perioden etter 2000 en gullalder for Norge; høy oljepris, kombinert med stadig rimeligere importvarer fra land med framvoksende økonomier, førte til en jevn velstandsøkning. Men den økonomiske globaliseringen førte også til nye problemer for norsk fagbevegelse. EØS-utvidelsen i 2004 ga arbeidstakere fra de nye EU-landene i Øst-Europa fri adgang til det norske arbeidsmarkedet. I 2014 var det 155 000 arbeidstakere i Norge med bakgrunn fra disse landene. Kamp mot sosial dumping

De mange nye uorganiserte arbeiderne satte vedtatte ordninger under press. Kamp mot sosial dumping ble et sentralt virkeområde for LO. Her var det fremste virkemiddelet allmenngjøring av tariffavtaler innenfor bestemte bransjer eller geografiske områder. Også pensjonsspørsmålet var en gjenganger. AFP-ordningen er opprettholdt, men som en følge av det lave minimumsnivået på obligatorisk tjenestepensjon i privat sektor, har LO ivret for å få etablert et bredt kollektivt tjenestepensjonssystem, tilsvarende det som finnes i de andre nordiske land. Et annet mål har vært likelønn mellom kvinner og menn. LO la i 2010 fram en strategi for likelønn som var basert på sentralt avtalte tillegg, økte minstelønnssatser og prioritering av kvinnedominerte grupper i offentlig sektor i lønnsoppgjørene.

2013: Ny borgerlig regjering

Fra 2013 fikk Norge en borgerlig regjering. Igjen ble arbeidsmiljøloven satt under press. LO mobiliserte i 2015 sammen med YS og Unio til en større politisk streik mot de foreslåtte endringene. Protestene førte ikke fram, og Stortinget vedtok sommeren 2015 endringer som blant annet innebar økt adgang til midlertidige ansettelser. Derimot har det lyktes for LO å bevare sykelønnsordningen. IA-avtalen er videreført, sist i 2018. LO vedtok i 2018 en ny strategi mot sosial dumping, der allmenngjøring, regulering av bemanningsbransjen og begrensing av adgangen til midlertidige ansettelser er sentrale virkemidler. Også AFP-ordningen er opprettholdt gjennom en revidert tariffestet avtale fra 2018. Samme år ble det vedtatt en ny pensjonsordning for offentlig sektor, der LO fikk gjennomslag for sine krav om kjønnsnøytrale og livsvarige ytelser.

Trender over tid

Innenfor LO har trenden fra 1970-åra, med en stadig tyngdeforskyvning fra privat til offentlig sektor og økende antall kvinner blant medlemmene, fortsatt. I 2008 passerte kvinneandelen 50 prosent. Kjønnsfordelingen er for øvrig svært ulik mellom LO-forbundene. I 2018 var nærmere 80 prosent av medlemmene i Fagforbundet kvinner, mens kvinneandelen i Fellesforbundet lå på 18 prosent. Sammenslåingstendensene blant forbundene har fortsatt. For eksempel gikk Hotell- og restaurantarbeiderforbundet inn i Fellesforbundet i 2007, og i 2019 sluttet også Transportarbeiderforbundet seg til.

Norge har en relativt høy grad av fagorganisering, selv om trenden er synkende. I følge FAFO var 49 prosent av alle lønnstakere organiserte i 2016. Etter en liten nedgang i midten av 2000-årene, har LOs medlemstall økt jevnt, fra 824 000 medlemmer i 2005 til nærmere 937 000 i 2018, inkludert ikke-yrkesaktive medlemmer. Men konkurransen fra andre hovedsammenslutninger i arbeidslivet har ført til at andelen LO-medlemmer blant landets organiserte lønnstakere synker. I 2016 lå den på omlag 50 prosent. Likevel tyder alt på at LO også i framtiden kommer til å være den dominerende hovedsammenslutningen for arbeidstakerne i Norge, med en tydelig politikk som er forankret i Landsorganisasjonens tradisjoner og lange historie.

Litteratur

• Bull, Edvard: Arbeiderklassen blir til. Utg. Tiden. 1985. Digital versjon på Nasjonalbiblioteket
  
• Arne Kokkvoll og Jakob Sverdrup (red.), Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Tiden 1985 (bind 1).
• Finn Olstad, Med knyttet neve, bind 1, LOs historie 1899-1935, Pax 2009.
• Inger Bjørnhaug og Terje Halvorsen, Medlemsmakt og samfunnsmakt, bind 2, LOs historie 1935-1969, Pax 2009.
• Trond Bergh, Kollektiv fornuft, bind 3, LOs historie 1969-2009, Pax 2009
• Trond Gram og Ole Martin Rønning, De lange linjer. Arbeiderbevegelsens historie i Norge, Res Publica 2017.
• LO 100 år. Utg. Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Oslo. 1999. Digital versjon på Nasjonalbiblioteket
  .