Forskjell mellom versjoner av «Nærmere om frontfagsmodellen»
| (3 mellomliggende revisjoner av samme bruker vises ikke) | |||
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| − | <onlyinclude>'''Frontfag''' har oppstått som betegnelse på avtaleområder som forhandler først. Resultatet vil i praksis ha betydning for andre avtaleområder. I Norge har de store industriavtalene (evt. sammen med andre deler av privat sektor i LO) vært frontfag i hele etterkrigstida. Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene.</onlyinclude> | + | {{Kategoristi|Tariffoppgjør|LO og samfunnet}} |
| + | <onlyinclude>'''[[Frontfagsmodellen|Frontfag]]''' har oppstått som betegnelse på [[Avtaleområde|avtaleområder]] som forhandler først. Resultatet vil i praksis ha betydning for andre avtaleområder. I Norge har de store industriavtalene (evt. sammen med andre deler av [[Privat sektor|privat sektor]] i LO) vært frontfag i hele etterkrigstida. Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene.</onlyinclude> | ||
==Samordning av lønnsdannelsen== | ==Samordning av lønnsdannelsen== | ||
| − | Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av lønnsdannelsen. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Dels for å muliggjøre en viss styring med fordelingen og | + | Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av [[Lønnsdannelse|lønnsdannelsen]]. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Dels for å muliggjøre en viss styring med fordelingen og blant annet ivaretakelse av hensynet til lavlønte [[Arbeidstaker|arbeidstakere]]. |
Det som særlig har medvirket til samordningen i Norge har vært: | Det som særlig har medvirket til samordningen i Norge har vært: | ||
| − | * partene og særlig LO ved å være part i avtaleområder i hele arbeidslivet | + | * [[:Kategori:Partene i arbeidslivet|partene]] og særlig LO ved å være part i avtaleområder i hele arbeidslivet |
| − | * sterk parallellitet i [[Avtaleperiode|avtaleperiodenes]] lengde og utløpstidspunkt; «alle» forhandler normalt om våren for en to-årig avtaleperiode | + | * sterk parallellitet i [[Avtaleperiode|avtaleperiodenes]] lengde og utløpstidspunkt; det vil si at «alle» forhandler normalt om våren for en to-årig avtaleperiode |
| − | * | + | *[[Riksmekleren|Riksmeklerens]] rolle og funksjon, som påvirker før eventuell konflikt settes ut i livet i form av [[Streik|streik]] eller [[Lockout|lockout]] |
==Industriområder som frontfag== | ==Industriområder som frontfag== | ||
| − | I flere nærstående land har industrisektoren også en normgivende rolle for lønnsutviklingen. De | + | I flere nærstående land har industrisektoren også en normgivende rolle for lønnsutviklingen. De store industriområder er da ofte frontfag, noe vi ser i Tyskland, Østerrike og de nordiske land. Det kan likevel være variasjoner i dette mønsteret. Når LO og [[NHO]] gjennomfører [[Tariffoppgjør#Samordnet oppgjør|samordnede oppgjør]] i Norge, blir flere avtaleområder frontfag. I NHO har andre områder enn industrien i større grad blitt internasjonalt konkurranseutsatt. LO-NHO området anses å holde skansen godt som det ”brede frontfag”. |
==Industri og lavlønn som frontfag== | ==Industri og lavlønn som frontfag== | ||
| − | Ved forbundsvise oppgjør har det vært tilløp til å ha to frontfagsområder. Ett som representerer industrien og ett som representerer | + | Ved forbundsvise oppgjør har det vært tilløp til å ha to frontfagsområder. Ett som representerer industrien og ett som representerer lavlønnsområdene. Det første har lagt en mal for den samlede lønnsveksten eller rammen. Det andre har kunnet ha en virkning som frontfag når det gjelder lavlønnsprofil og dermed fordeling innenfor rammen. |
==Rekkefølge i forhandlingene== | ==Rekkefølge i forhandlingene== | ||
Prinsipielt sett bestemmes rekkefølgen i forhandlingene av de berørte parter og tidspunktet for avtalenes utløpstider. Et hvilket som helst avtaleområde kan jo starte når de ønsker dersom de får arbeidsgivermotparten med på det. Når industrien har fått slik en sentral rolle, har det historisk sammenheng med næringens sterke produktivtetsvekst. Det har gitt rom for en stadig økende lønnsevne som en ikke ville finne i andre næringer. Arbeidstakerne har rett og slett hatt sterkest forhandlingsposisjon der, og de andre arbeidstakergruppene har sett seg tjent med å la industriarbeiderne ”gå opp løypa”. | Prinsipielt sett bestemmes rekkefølgen i forhandlingene av de berørte parter og tidspunktet for avtalenes utløpstider. Et hvilket som helst avtaleområde kan jo starte når de ønsker dersom de får arbeidsgivermotparten med på det. Når industrien har fått slik en sentral rolle, har det historisk sammenheng med næringens sterke produktivtetsvekst. Det har gitt rom for en stadig økende lønnsevne som en ikke ville finne i andre næringer. Arbeidstakerne har rett og slett hatt sterkest forhandlingsposisjon der, og de andre arbeidstakergruppene har sett seg tjent med å la industriarbeiderne ”gå opp løypa”. | ||
| − | I det lange løp er det i flere land en tendens til at lønna for industriarbeidere setter en norm for lønnsnivået. Det har sammenheng med at industrien er den internasjonale næringen hvor priskonkurransen er mest direkte og hvor lønnsutviklingen må avspeile produktivitet og lønnsevne. Tjenestesektorene har ofte ikke samme mulighet til å øke produktiviteten. Mennesker lar seg ikke så lett erstatte med maskiner verken på hotell, restaurant, hos frisøren eller i drosja. Det samme gjelder skole, barnehage og annen omsorg. | + | I det lange løp er det i flere land en tendens til at lønna for industriarbeidere setter en norm for lønnsnivået. Det har sammenheng med at industrien er den internasjonale næringen hvor [[Priskonkurranse|priskonkurransen]] er mest direkte og hvor lønnsutviklingen må avspeile produktivitet og lønnsevne. [[Tjenesteytende sektor|Tjenestesektorene]] har ofte ikke samme mulighet til å øke produktiviteten. Mennesker lar seg ikke så lett erstatte med maskiner verken på hotell, restaurant, hos frisøren eller i drosja. Det samme gjelder skole, barnehage og annen omsorg. |
| + | |||
| + | ==Lenker og mer informasjon== | ||
| + | * [[Frontfagsmodellen]] (Hovedartikkel) | ||
| + | * [https://www.idunn.no/tfs/2018/04/var_odd_aukrust_frontfagsmodellens_far Eivind Thomassen: Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far? (Idunn 04/2018)] | ||
| + | * [https://www.arbeidslivet.no/Lonn/Tariffavtaler/Frontfaget-Tvangstroye-eller-gyllen-rettesnor/ Kristine Nergaard og Kristin Alsos: Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor? (Fafo:Publisert 14. sep 2017)] | ||
| + | * Aukrust, Odd: ''Scandinavian contribution to national accounting''. Utg. Statistisk sentralbyrå. Oslo. 1995. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2010062803027}} | ||
| + | * Aukrust, Odd: ''I sosialøkonomiens tjeneste''. Utg. Statistisk sentralbyrå. Oslo. 1993. {{nb.no|NBN:no-nb_digibok_2013102906119}} | ||
[[Kategori:Alle]] | [[Kategori:Alle]] | ||
[[Kategori:Tariffoppgjør]] | [[Kategori:Tariffoppgjør]] | ||
[[Kategori:LO og samfunnet]] | [[Kategori:LO og samfunnet]] | ||
Nåværende revisjon fra 22. mar. 2022 kl. 22:46
| Alt om LO > Tariffoppgjør > LO og samfunnet > Nærmere om frontfagsmodellen | Del artikkel: |  | 
|
Frontfag har oppstått som betegnelse på avtaleområder som forhandler først. Resultatet vil i praksis ha betydning for andre avtaleområder. I Norge har de store industriavtalene (evt. sammen med andre deler av privat sektor i LO) vært frontfag i hele etterkrigstida. Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene.
Innhold
Samordning av lønnsdannelsen
Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av lønnsdannelsen. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Dels for å muliggjøre en viss styring med fordelingen og blant annet ivaretakelse av hensynet til lavlønte arbeidstakere.
Det som særlig har medvirket til samordningen i Norge har vært:
- partene og særlig LO ved å være part i avtaleområder i hele arbeidslivet
- sterk parallellitet i avtaleperiodenes lengde og utløpstidspunkt; det vil si at «alle» forhandler normalt om våren for en to-årig avtaleperiode
- Riksmeklerens rolle og funksjon, som påvirker før eventuell konflikt settes ut i livet i form av streik eller lockout
Industriområder som frontfag
I flere nærstående land har industrisektoren også en normgivende rolle for lønnsutviklingen. De store industriområder er da ofte frontfag, noe vi ser i Tyskland, Østerrike og de nordiske land. Det kan likevel være variasjoner i dette mønsteret. Når LO og NHO gjennomfører samordnede oppgjør i Norge, blir flere avtaleområder frontfag. I NHO har andre områder enn industrien i større grad blitt internasjonalt konkurranseutsatt. LO-NHO området anses å holde skansen godt som det ”brede frontfag”.
Industri og lavlønn som frontfag
Ved forbundsvise oppgjør har det vært tilløp til å ha to frontfagsområder. Ett som representerer industrien og ett som representerer lavlønnsområdene. Det første har lagt en mal for den samlede lønnsveksten eller rammen. Det andre har kunnet ha en virkning som frontfag når det gjelder lavlønnsprofil og dermed fordeling innenfor rammen.
Rekkefølge i forhandlingene
Prinsipielt sett bestemmes rekkefølgen i forhandlingene av de berørte parter og tidspunktet for avtalenes utløpstider. Et hvilket som helst avtaleområde kan jo starte når de ønsker dersom de får arbeidsgivermotparten med på det. Når industrien har fått slik en sentral rolle, har det historisk sammenheng med næringens sterke produktivtetsvekst. Det har gitt rom for en stadig økende lønnsevne som en ikke ville finne i andre næringer. Arbeidstakerne har rett og slett hatt sterkest forhandlingsposisjon der, og de andre arbeidstakergruppene har sett seg tjent med å la industriarbeiderne ”gå opp løypa”.
I det lange løp er det i flere land en tendens til at lønna for industriarbeidere setter en norm for lønnsnivået. Det har sammenheng med at industrien er den internasjonale næringen hvor priskonkurransen er mest direkte og hvor lønnsutviklingen må avspeile produktivitet og lønnsevne. Tjenestesektorene har ofte ikke samme mulighet til å øke produktiviteten. Mennesker lar seg ikke så lett erstatte med maskiner verken på hotell, restaurant, hos frisøren eller i drosja. Det samme gjelder skole, barnehage og annen omsorg.
Lenker og mer informasjon
- Frontfagsmodellen (Hovedartikkel)
- Eivind Thomassen: Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far? (Idunn 04/2018)
- Kristine Nergaard og Kristin Alsos: Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor? (Fafo:Publisert 14. sep 2017)
- Aukrust, Odd: Scandinavian contribution to national accounting. Utg. Statistisk sentralbyrå. Oslo. 1995. Digital versjon på Nasjonalbiblioteket
- Aukrust, Odd: I sosialøkonomiens tjeneste. Utg. Statistisk sentralbyrå. Oslo. 1993. Digital versjon på Nasjonalbiblioteket
