Garantiordning

Garantiordning legges inn i tariffavtaler for å minske lønnsforskjeller til andre arbeidstakergrupper, eller for sikre at man ikke blir hengende etter i lønnsutvikling sammenlignet med andre arbeidstakergrupper.

Formålet har flere navn: Garantiordning, lavlønnsgaranti, lavlønnsgarantiordning, garantibestemmelse, m.v.

Formål

Garantiordninger har som formål å utjevne lønnsrelasjoner. I en del lavlønnsbransjer har overenskomstene bestemmelser som sikrer en lønnsutvikling som i det minste er på linje med andre grupper.

Innretninger

Garantiordningene er i dag innrettet på ulike måter, blant annet:

• hvem man sammenligner seg med - gjennomsnittet i industrien, i egen bransje, i en annen bransje utenom industrien og egen bransje, tilsvarende grupper eller en annen gruppe i egen bransje.
• hvordan tilleggene gis – på satsene i overenskomsten, bedriftsvis, gruppevis på bedriften eller individuelt på bedriften
• hvilket nivå man bruker i sammenligningen – f.eks. 85 %, 90 % eller ulikt nivå for ulike grupper.

Eksempel

Garantilønnsbestemmelsen mellom HK og Virke kom inn i tariffavtalene i 1990. HK og arbeidsgiverne foretar hvert år det samme regnestykket, basert på statistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB). De finner ut hva 92 prosent av et såkalt veid gjennomsnitt av lønna til et utvalg arbeidstakere i handelen er. Ligger minstelønnssatsene i tariffavtalene under dette nivået, økes satsene tilsvarende.

Historikk

Da den første lavlønnsgarantiordningen kom ved tariffoppgjøret i 1980, var det en felles bestemmelse om at man i den enkelte bedrift skulle løfte lønnsnivået opp til 85 % av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Senere har man endret mye på ordningen, og det finnes i dag en rekke ulike modeller som benyttes. Modellene er nært knyttet opp til hvilke lønnsinnretninger overenskomstene har og om de har lokal forhandlingsrett.