Forskjell mellom versjoner av «Tor Aspengren»
| Linje 1: | Linje 1: | ||
| + | '''Tor Aspengren''' (LO-leder 1969- 1977): Kallenavnet antyder at han allerede av sin samtid ble regnet som en meget sterkt og mektig LO-leder. Klassisk industriarbeider og sosialdemokrat som kom til topps i ei tid da det for alvor begynte å butte mot. | ||
| + | |||
| + | Nye yrkesgrupper begynte å vokse fram – på siden av LO. Arbeiderpartiet mistet regjeringsmakten og sosialdemokratiet gikk på sitt store nederlag i EEC-striden i 1972. | ||
| + | |||
| + | Aspengren var politisk nytenkende ved at han ville utvide LOs perspektiv til å gjelde hele medlemmenes livssituasjon, ikke bare lønns- og arbeidsvilkår. | ||
| + | |||
| + | Gjennom intensiv vervevirksomhet greide LO å øke medlemstallet med 100 000 i Aspengrens tid, men han maktet ikke å åpne LO for nye grupper med en annen politisk kultur enn den tradisjonelle LO/Ap-kulturen. | ||
| + | |||
| + | Tariffpolitisk var Aspengrens periode preget av en vilter blanding av ulovlige streiker på grasrota i fagbevegelsen og samordning/[[Motkonjunkturpolitikk|motkonjunkturpolitikk]] på sentralt hold. Myndighetene ble brakt inn som en tredje part i lønnsoppgjørene. | ||
| + | |||
| + | Aspengrens navn er først og fremst knyttet til utviklingen av [[Bedriftsdemokratiet|bedriftsdemokratiet]]. De ansattes rett til representasjon i bedriftenes styrer ble lovfestet i 1973. | ||
| + | |||
| + | Ellers ble 40 timersuka gjennomført som tariffkrav (1976) og [[Arbeidsmiljøloven|arbeidsmiljøloven]] (1977) utviklet i Aspengrens lederperiode. | ||
| + | |||
| + | Aspengren ble født i Oslo i 1917. Han ble valgt som formann i [[Jern- og Metallarbeiderforbundet|Jern og Metall]] i 1958 og som LO-nestleder i 1965, før han i 1969 tok steget helt til topps i LO. | ||
| + | |||
| + | Tor Aspengren døde i juni 2004. | ||
| + | |||
| + | ==Kilder== | ||
| + | * [https://frifagbevegelse.no/lokongressen/loledere-gjennom-tidene-6.183.463786.c2a60e971b FriFagbevegelse: LO-ledere gjennom tidene] | ||
| + | |||
{{LOs ledere}} | {{LOs ledere}} | ||
[[Kategori:Alle]] | [[Kategori:Alle]] | ||
Revisjonen fra 13. jun. 2020 kl. 19:15
Tor Aspengren (LO-leder 1969- 1977): Kallenavnet antyder at han allerede av sin samtid ble regnet som en meget sterkt og mektig LO-leder. Klassisk industriarbeider og sosialdemokrat som kom til topps i ei tid da det for alvor begynte å butte mot.
Nye yrkesgrupper begynte å vokse fram – på siden av LO. Arbeiderpartiet mistet regjeringsmakten og sosialdemokratiet gikk på sitt store nederlag i EEC-striden i 1972.
Aspengren var politisk nytenkende ved at han ville utvide LOs perspektiv til å gjelde hele medlemmenes livssituasjon, ikke bare lønns- og arbeidsvilkår.
Gjennom intensiv vervevirksomhet greide LO å øke medlemstallet med 100 000 i Aspengrens tid, men han maktet ikke å åpne LO for nye grupper med en annen politisk kultur enn den tradisjonelle LO/Ap-kulturen.
Tariffpolitisk var Aspengrens periode preget av en vilter blanding av ulovlige streiker på grasrota i fagbevegelsen og samordning/motkonjunkturpolitikk på sentralt hold. Myndighetene ble brakt inn som en tredje part i lønnsoppgjørene.
Aspengrens navn er først og fremst knyttet til utviklingen av bedriftsdemokratiet. De ansattes rett til representasjon i bedriftenes styrer ble lovfestet i 1973.
Ellers ble 40 timersuka gjennomført som tariffkrav (1976) og arbeidsmiljøloven (1977) utviklet i Aspengrens lederperiode.
Aspengren ble født i Oslo i 1917. Han ble valgt som formann i Jern og Metall i 1958 og som LO-nestleder i 1965, før han i 1969 tok steget helt til topps i LO.
Tor Aspengren døde i juni 2004.
Kilder
| Hans G. Jensen (1899–1900), Dines Jensen (1900–01), Adolf Pedersen (1901–04), Joh. Johansen (1904–05), Adolf Pedersen (1905–06), Ole O. Lian (1906–25), Halvard Olsen (1925–34), Olav Hindahl (1934–39), Konrad Nordahl (1939–65), Parelius Mentsen (1965–69), Tor Aspengren (1969–77), Tor Halvorsen (1977–87), Leif Haraldseth (1987-89), Yngve Hågensen (1989–2001), Gerd-Liv Valla (2001–07), Roar Flåthen (2007–13), Gerd Kristiansen (2013–17), Hans-Christian Gabrielsen (2017–21), Peggy Hessen Følsvik (2021-) |
