Frontfagsmodellen
Under tariffoppgjør får visse fag innen konkurranseutsatt sektor forhandle først og dermed legge normen for andre avtaleområder. Disse kalles frontfag.
Innhold
Beskrivelse
Frontfagsmodellen er et system for gjennomføring av tariffoppgjøret. Frontfagsmodellen legger til grunn at lønnsveksten for industrien, som er utsatt for internasjonal konkurranse, ikke må være større enn at de beholder sin konkurransekraft.
Tanken er denne: Hvis andre bransjer får øke sine lønnstillegg mer enn frontfaget, vil det legge press på konkurranseutsatte næringer og drive opp lønnsnivået der. Da vil norske virksomheter tape i konkurransen mot virksomheter i andre land, og Norge kan risikere industridød.
For å unngå dette får avtaleområder med stort innslag av konkurranseutsatt virksomhet forhandler først (frontfagene). Når resultatet fra disse oppgjørene virker som en norm for andre avtaleområder sørger vi for en sunn lønnsutvikling, hvor flertallet alt i alt kommer godt ut.
Representative avtaleområder innen konkurranseutsatt sektor er derfor i denne modellen først ute i lønnsoppgjørene.
Frontfag ved forbundsvise oppgjør
Ved forbundsvise oppgjør er det lang tradisjon for at den tidligere Verkstedoverenskomsten (VO) mellom LO og NHO er frontfag. Verkstedoverenskomsten er nå slått sammen med tidligere Teko-overenskomsten, Teknologi- og Dataoverenskomsten og Nexansoverenskomsten til en ny overenskomst, Industrioverenskomsten. Industrioverenskomsten er nå frontfaget.
Frontfag ved samordnet oppgjør
Ved samordnede oppgjør er det forhandlingene mellom LO og NHO som fungerer som frontfag.
Lenker og mer informasjon
- Stein Reegård: Nærmere om frontfagsmodellen (2020)
- Eivind Thomassen: Var Odd Aukrust frontfagsmodellens far? (Idunn 04/2018)
- Kristine Nergaard og Kristin Alsos: Frontfaget: Tvangstrøye eller gyllen rettesnor? (Fafo:Publisert 14. sep 2017)
- Aukrust, Odd: Scandinavian contribution to national accounting. Utg. Statistisk sentralbyrå. Oslo. 1995. Digital versjon på Nasjonalbiblioteket
- Aukrust, Odd: I sosialøkonomiens tjeneste. Utg. Statistisk sentralbyrå. Oslo. 1993. Digital versjon på Nasjonalbiblioteket
.
