Lønnsglidning

Lønnsglidning kalles også glidning. Dette er forskjellen mellom den lønnsveksten som er avtalt i et lønnsoppgjør og den som faktisk blir realisert (målt i ettertid).

Mer lønn enn avtalt

Partene avtaler én ting i tariffoppgjøret, men når de samme partene setter seg ned ved forhandlingsbordet to år senere, viser det seg at lønnsveksten alt i alt har blitt noe mer enn man trodde. Dette må de ta med i beregningen under tariffoppgjøret.

Årsaken til denne lønnsglidningen kan være flere. Den kan omfatte lønnstillegg som er gitt ved lokale forhandlinger på de enkelte arbeidsplassene, personlige tillegg, ansiennitetstillegg, økt fortjeneste på grunn av økt akkord eller økt bruk av skiftarbeid mv.

Tillegg ved lokale forhandlinger i privat sektor og for stillinger med bare lokal lønnsdannelse i kommunene regnes som lønnsglidning.

Påvirker rammen

Lønnsglidning beregnes når partene skal bli enige om den økonomiske rammen ved tariffoppgjør.

Ulik lønnsglidning mellom sektorene

Lønnsglidningen varierer mye mellom ulike sektorer. Mens lønnsglidningen har stått for mellom 40 og 50 prosent av den totale lønnsveksten til industriarbeiderne de senere årene, har den ligget rundt 15 prosent i staten og kommunene. I skolesektoren har lønnsglidningene stort sett utgjort mindre enn ti prosent av lønnsveksten, og i helseforetakene har den de siste årene ligget på null.

For ansatte i staten og i kommunene med sentral lønnsdannelse, er tillegg ved lokale forhandlinger normalt en del av rammen fastsatt sentralt. I staten for eksempel kan etatene/virksomhetene overføre penger fra driftsbudsjettet til lønnsmidler. I tillegg kan partene lokalt føre forhandlinger på særlig grunnlag.

I noen tariffområder er forhandlingsmodellen slik at partene regner de lokale forhandlingene som en del av den avtalte lønnsøkningen.