LOs historie

LOs historie 1899 - 1985

Økonomiske, sosiale og organisasjonsmessige forhold før århundreskiftet

Lønnsarbeidere, så som gruvearbeidere, sjøfolk og til dels håndverkere, har det vært siden langt tilbake i vårt og andre land. Men det er først med den industrielle revolusjon, som begynte i England ved midten av 1700-tallet, at lønnsarbeidere blir en stor og omfattende klasse.

I Norge begynner industrialiseringen i 1840-årene, men det er først i 1860-årene at industrien får et visst omfang. Da oppheves sagbruksprivilegiene og dampmaskinen settes inn i sagbrukene. Industrialiseringen førte til at levestandarden ble bedre for de aller fleste. Arbeiderne selv oppfattet iallfall industriarbeidet som et framskritt, selv om de bodde trangt, med dårlige vann- og kloakkforhold, store forsørgelsesbyrder og lange arbeidsdager. Arbeidstiden i industrien var 10- 12 timer. I tillegg ble det i mange industrier brukt mye overtid, noe arbeiderne som regel ikke kunne nekte å påta seg. Forsøkte de det, ble de truet med oppsigelse. Også barn arbeidet i industrien. Fabrikkstatistikken for 1875 viser at 3770 barn under 15 år arbeidet i norsk industri. Dette tallet utgjorde 8 prosent av det totale antall industriarbeidere dengang. Forskere mener at Fabrikkstatistikken viser for lave tall for barnearbeidet.

Figuren på neste side viser øverst forholdet mellom brutto nasjonalprodukt og privat konsum per individ i perioden, og nederst utviklingen av antall arbeidstakere i industrien. I siste halvdel av 1800-tallet skjer det en storstilt folkeflytting i vårt land til byene og til Amerika. Rundt 1870 bodde vel 20 prosent av Norges befolkning i byer og tettsteder. Ved århundreskiftet var det godt over 30 prosent som bodde der. I tillegg kom utvandringen til Amerika. Fra 1866 til 1910 reiste godt over prosent av befolkningsoverskuddet. I tall er utvandringsbølgene følgende: I årene 1866 til 1873 utvandret 111 000, i 1880-93 utvandret 250 000 og fra 1900-1910 utvandret 200 000.

Organisasjonsframveksten

Marcus Thrane stiftet ved årsskiftet 1848/49 den første arbeiderforening i Norge. Da bevegelsen var på det største sommeren 1851, hadde den et sted mellom 20 000 og 30 000 medlemmer. Norges befolkning var den gang 1,4 millioner. Thranitterbevegelsen bygde sin virksomhet på politisk agitasjon, særlig for allmenn stemmerett. Thrane og en rekke andre ledere ble arrestert sommeren 1851. Dette knekket bevegelsen, og foreningene gikk i oppløsning. Fram til 1871 skjedde det lite når det gjaldt organisering av arbeiderne. Bare en del «filantropiske» arbeiderforeninger med prester og andre velmenende borgere som ledere, ble dannet.

1872 ble et omfattende streikeår. Arbeiderne seiret i de fleste, og noen oppnådde tariffavtale og opp til 20 prosent lønnstillegg. Fram til 1876 stiftet mange håndverkergrupper fagforeninger. To av disse er i virksomhet fortsatt, typografforeningene i Oslo og Bergen. Men i arbeidsløshetstiden mot slutten av 1870-årene gikk de aller neste av disse foreningene i oppløsning.

I 1880 kom en ny bølge med fagforeningsdannelser. I 1883 gikk 13 fagforeninger i Kristiania sammen i Fagforeningenes Centralkomité med Chr. Holtermann Knudsen som formann. I 1884 begynte Centralkomitéen å støtte Holtermann Knudsens avis «Vort Arbeide». I 1885 ble avisen imidlertid overtatt av Den Socialdemokratiske Forening, og navnet ble endret til «Socialdemokraten» og i 1923 til «Arbeiderbladet».

Streikebryteri ble et stadig større problem utover mot århundreskiftet. Dette skapte voldsom forbitrelse blant de organiserte arbeiderne. Men samtidig skapte dette problemet også behov for landsomfattende fagforbund. Det viste dessuten at arbeiderne måtte stå sammen også over faggrensene. I 1887 blir så det Norske Arbeiderparti stiftet. I det første partiprogrammet heter det at «partiet vil støtte berettigede og anerkjente arbeids- nedleggelser». Arbeiderpartiet fungerte den første tiden også som en faglig landsorganisasjon: Det agiterte for å opprette nye fagforeninger. Det organiserte pengeinnsamlinger til streikende. Det prøvde å hindre streikebryteri. Men utover i 1890-årene ble det stadig klarere at et politisk parti ikke var nok til å ivareta de faglige oppgavene.

1899 - Landsorganisasjonen i Norge stiftes

Landsorganisasjonen i Norge ble stiftet 1. april 1899. Det opprinnelige navnet var Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon. Det nåværende navnet kom etter kongressvedtak i 1957. Det direkte initiativ til stiftelsen av Landsorganisasjonen ble gjort på Den Nordiske Arbeiderkongress 1897. Dansk LO ble stiftet 3. januar 1898 og Svensk LO 5. - 8. august 1898.

På stiftelseskongressen møtte 134 utsendinger. De representerte om lag 15 000 av de i alt 20 000 organiserte den gang. Følgende forbund var representert: Det norske sten, jord og bergarbeiderforbund, Stenhuggerforbundet , Norsk jern- og metallarbeiderforbund, Skredderforbundet, Centralforeningen for bok- trykkere , Malerforbundet, Tobakksarbeiderforbundet og Bryggeriarbeidernes landsorganisasjon. Videre var Dram- mens stedlige arbeiderforbund, Samvirkende fagforeninger i Oslo og noen enkeltforeninger representert. Håndverkerne hadde en sterk posisjon på kongressen, og LOS første sekretariat ble bestående av en skredder, en snekker, en garver, en maler og en mekaniker.

Det var særlig tre viktige problemer stiftelseskongressen stod overfor. Det ene var forholdet til Arbeiderpartiet. (Den gang var en del fagforeninger kollektivt innmeldt i Venstre.) Spørsmålet ble løst ved at LO stilte sine medlemsforeninger fritt når det gjaldt politisk medlemskap, men en del fagforbund, for eksempel Arbeidsmandsforbundet, bestemte etterpå å melde sine medlemmer kollektivt inn i Arbeiderpartiet.

Det andre var avgjørelsen om hvem som kunne bli medlem av LO — fagforbund eller lokale samorganisasjoner. Det synes å ha vært et klart ønske at LO skulle bygge på fagforbund, men vedtaket ble et kompromiss, og åpnet dermed også for samorganisasjoner og enkeltstående foreninger som direkte LO-medlemmer. Kongressen vedtok at der hvor det fantes samorganisasjoner, skulle fagforeningene ha plikt til å delta i dem, men den fastslo ikke hva slags myndighet samorganisasjonene skulle ha over fagforbundene. Kompromissvedtaket var ingen heldig løsning.

Det tredje gjaldt størrelsen på LO-kontingenten. Stiftelseskongressen vedtok strenge kontingentkrav. Minst 10 øre i uken skulle gå til streikekasser. Under streik skulle de medlemmer som ikke var i streik, betale opp til 25 øre i uken i ekstrakontingent. I 1899 var 25 øre en rimelig timelønn.

Ved utgangen av stiftelsesåret hadde Landsorganisasjonen bare 1578 medlemmer fordelt på to forbund, Trearbeiderforbundet og Formerforbundet. Grunnen til at så få forbund valgte gå med i LO fra stiftelsen av, var for en stor del kongressvedtakene om organisasjonsformen og størrelsen på kontingenten. Men allerede i januar 1900 ble Baker- og konditorforbundet, Stenhuggerforbundet og Bokbinderforbundet medlem av LO. I 1902 hadde LO vel 7500 medlemmer, mens det var hele 34 000 arbeidstakere i bedrifter som var organisert i Arbeidsgiverforeningen. For hvert år halte imidlertid LO innpå, men ennå i 1913 var det 74 000 arbeidere innen Arbeidsgiverforeningens bedrifter, mot 64 fagorganisert i LO.

Perioden 1900-1940

Utviklingen i arbeidslivet

Utover 1900-tallet foregikk det en sentralisering både i Arbeidsgiverforeningens og Landsorganisasjonens virke. Arbeidsgiverforeningen disiplinerte sine medlemmer stramt. Forholdsvis små streiker ble flere ganger besvart med lockouter i stor målestokk. Tankegangen var at storkonflikter raskt skulle tømme fagbevegelsens streikekasser.

1907 ble LOs første store konfliktår. I forbindelse med en lokal lønnskonflikt i papirindustrien, svarte arbeidsgiverne med lockout for hele papirindustrien, i alt 6000 arbeidere. Lockouten ble kortvarig og konfliktens utgang ble seier for arbeiderne og økt anseelse for LO. Men samtidig ble 1907 det året da det for første gang ble oppnådd en landsomfattende tariffavtale for en hel bransje - jern- og metallindustrien. Dette er en milepæl i fagbevegelsens historie. LO-organiserte arbeidere ved hele 93 verksteder fikk da samme tariffavtale.

I 1911 gikk Arbeidsgiverforeningen til storlockout. Den omfattet praktisk talt hele industrien, i alt 32 000 arbeidere. For første gang grep Regjeringen inn i en arbeidskonflikt og fikk i stand mekling og frivillig voldgift, og lockouten ble stanset. Da hadde den vart i 6 - 9 uker for de forskjellige gruppene.

I 1909 kom lov om Syketrygd. Ytelsene ble utvidet litt etter litt, og i 1930-årene omfattet den legehjelp, sykepenger, jordmorhjelp, barselpenger og 75 kroner pr. person i begravelsesbidrag. Ulykkesforsikringer for arbeidstakere i en del industribedrifter hadde eksistert siden 1894. Rundt 1910 kom det også ulykkesforsikringer for fiskere og sjøfolk. Fra samme tid begynte også staten og kommunene å yte bidrag til de fagorganisertes arbeidsløshetskasser. Rundt 1920 kom flere kommunale støttetiltak eller pensjonsordninger så som enkepensjon, invalidepensjon og alderspensjon. Det var imidlertid bare noen få kommuner som vedtok å gi slike pensjoner, og mange reduserte dem dessuten da den økonomiske krisen Satte inn fra høsten 1930.

Fra 1913 og inn på 1920 tallet var det to saker som særlig stod i forgrunnen for LOs arbeid: Tvungen voldgift og innføring av 8-timersdagen. Venstreregjeringen satte i 1913 fram forslaget om å lovhjemle tvungen voldgift ved arbeidskonflikter. LO holdt ekstraordinær kongress på denne saken og vedtok å sette i verk generalstreik hvis lovforslaget ble vedtatt. Regjeringen bøyde i første omgang av, men gjennomførte den i 1916 da Arbeidsgiverforeningen igjen truet med storlockout. Loven ble brukt flere ganger fra 1916 og til den foreløpig utløp i 1921.

Første verdenskrig med dyrtid og jobbetid skapte en meget vanskelig situasjon for fagorganisasjonen. Det var sterk prisstigning. Setter vi levekostnadene for en vanlig arbeiderfamilie i juli 1914 til 100, var de steget til 137 i mars 1916, 239 i mars 1918, 260 i desember 1918 og 335 i desember 1920. Avtaler og tarifforhandlinger ble under slike forhold nokså meningsløse fordi overenskomstene som var sluttet, hadde lang varighet, opp til fem år. Indeksregulering var den gang et ukjent begrep, og avtalene gjorde at arbeiderne gikk ned i reallønn.

Våren 1919 ble 8-timersdagen innført i alle tariffavtaler som var til revisjon. Noen tariffrevisjoner hadde gitt 8-timersdag for enkelte fag allerede i 1918. Lov om 8-timersdagen ble vedtatt i juni 1919 av Stortinget. Arbeidsuken ble dermed på 48 timer, mot 54 timer siden 1915, men det var også de som hadde helt opp i 60 timers arbeidsuke. Samtidig ble det innført en ukes ferie med lønn for i alt 115 000 arbeidere.

Gjennombruddet for ferieordningen for arbeidsfolk kom imidlertid i 1916 da 19 000 jern- og metallarbeidere fikk tariffavtale om ferie i 4 sammenhengende virkedager med full lønn. Feriespørsmålet ble forøvrig i hele mellomkrigstiden avgjort ved tarifforhandlinger og voldgiftsdommer. Ferielengden kunne derfor variere fra fag til fag. Som regel varierte ferielengden fra 6 til 12 dager, men det var også store arbeidstakergrupper som ikke hadde råd til å ta ferie. Utover i 1930-årene fikk flere og flere tariffestet to ukers ferie med lønn. Det var først etter annen verdenskrig at ferielengden ble regulert ved lov.

Da voldgiftsloven utløp første gang våren 1921, satte Arbeidsgiverforeningen inn en storoffensiv mot de arbeidslønningene forbundene hadde oppnådd under jobbetiden. 8. mai begynte sjømannsstreiken. Arbeidsgiverne hadde krevd et lønnsnedslag på 33 prosent. Streiken omfattet 150 000 arbeidere på det meste. Utfallet ble den gang følt som et stort nederlag for LO. De måtte godta et lønnsnedslag på 17 prosent. Men med det kraftige prisfallet som kom, viste utfallet seg å bli at reallønnen faktisk ble høyere enn før.

For første gang opptrådte en streikebryterorganisasjon, «Norges Samfundshjelp» i stor stil. Den var stiftet av industriens, bankenes, handelens og storbøndenes hovedorganisasjoner. Regjeringen sympatiserte med dens Virksomhet. Utover i 1920-årene var det også flere ulovlige streiker. Medlemstallet Landsorganisasjonen sank fra 143 926 i 1919 til 83 640 i 1922. Først i 1932 var medlemstallet igjen Oppe i vel 153 000.

I 1923 trådte en ny voldgiftslov i kraft. Arbeiderpartiet stemte denne gangen for lovforslaget i Stortinget, fordi fagbevegelsen nå var så svekket at den sannsynligvis kunne oppnå bedre resultater gjennom voldgift enn gjennom streik. Det stod imidlertid sterk strid om denne stemmegivningen i Arbeiderpartiet, og den var en konfliktsak mellom Tranmælfløyen, som var sterkt imot, og Schefloefløyen, som hadde gått inn for tilslutning til den nye loven.

Norge ble innhentet av den økonomiske verdenskrisen høsten 1930. Tallet på arbeidsledige steg fra 110 000 i desember 1930 til over 200 000 vinteren 1932/33, og i norsk arbeidsliv får vi de siste av de helt store arbeidskampene. Arbeidsgiverforeningen krevde store lønnsnedslag. Fagbevegelsen svarte med å kreve 7 timers arbeidsdag uten lønnsnedgang. 9. april 1931 ble 56 000 arbeidere stengt ute fra bedriftene, og i løpet av måne den ble 80-90000 arbeidere rammet av lockout. I august erklærte Landsorganisasjonen sympatistreik.

Først i september ble arbeidet gjenopptatt etter fem måneders stans og 7,5 millioner tapte arbeidsdager. Igjen var streikebrytere blitt brukt, ofte bak politisperringer. Bondepartiregjeringen med Vidkun Quisling som forsvarsminister, hadde også tatt i bruk krigsskip og soldater for å holde vakt om streikebryterne (Menstad-konflikten).

Ingen av hovedpartene kunne innkassere noen seier. Den største arbeidskonflikten i norsk historie endte nærmest uavgjort. De to hovedpartene var blitt for sterke til at det lønte seg å slåss på den «gamle» måten. Konflikten viste at det nå var behov for et nytt og fredeligere forhold mellom Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen. Dette behovet ble nedfelt i den avtalen som LO og N.A.F. inngikk i 1935 innenfor den private sektor, Hovedavtalen. Den inneholdt en gjensidig anerkjennelse av organisasjonsretten, regler om valg av tillitsvalgte, deres rettigheter og plikter, om forhandlingsrett og -plikt og om avstemmingsordninger for tarifforslag. Først i 1973 ble det opprettet en hovedavtale for de statsansatte.

I 1930-årene økte Landsorganisasjonens medlemstall sterkt, fra 139 591 i 1930 til 306 341 i 1940. Dette skyldtes både økt organisasjonsprosent og at nye yrkesgrupper kom med i LO. Men det skyldtes også at stadig flere fikk inntektsgivende arbeid. Kriseprogrammet som Regjeringen Nygaardsvold satte i verk under parolen «Hele folket i arbeid», var begynt å gi resultater.

Noe av det viktigste Regjeringen Nygaardsvold fikk gjennomført, var loven om alderstrygd i 1936 og loven om arbeidsløshetstrygd i 1938. Før 1936 fantes det ingen generell alderstrygd og følgelig heller ingen allmenn pensjonsalder. I 1936 ble pensjonsalderen satt til 70 år.

Fagopposisjonen av 1911 og senere fagopposisjoner

Arbeidsgivernes storlockout i 1911 kom til å markere et tidsskifte i fagbevegelsen. Den første oppbyggingsperioden var over, og organisasjonsretten og forhandlingsretten var i praksis godkjent i det meste av industrien. Men konflikten i 1911 viste grensene for hva som kunne oppnås med en faglig politikk som bygde på sentralisering og langsiktige, landsomfattende Gjennom Trondheimsresolusjonen av november 1911 ble det reist spørsmål om hele det faglige apparatet, sykekassene og avtaleverket egentlig bandt arbeiderne til et system som i virkeligheten tjente arbeidsgivernes interesser:

«Møtet uttaler at den faglige situasjon nå krever at organisasjonsarbeidet legges på et mer revolusjonært grunnlag enn før. I henhold til dette peker møtet på som nærliggende oppgaver:

A. 1) De skriftlige, bindende overenskomstene avskaffes. 2) Forsikringsvesenet sløyfes.

B. Som kampmidler benyttes i første rekke: Streik, sympatistreik, boikott, obstruksjon, sabotasje og kooperasjon.

C. Organisasjonsformen endres slik at: 1) LO gjøres til det sentrale, fellesnevneren. 2) LO deles inn i departementer som svarer til de store industrier, altså industriforbund. 3) Det opprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. ivaretar den lokale agitasjon og gis innflytelse på fastsettelse av arbeidsvilkårene.»

Fagopposisjonen gikk til angrep både på ledelsen i fagbevegelsen — som la hovedvekten på skrittvise forbedringer av forholdene for arbeiderne gjennom langsiktige tarifforhandlinger — og i Arbeiderpartiet — som hadde en sosialdemokratisk kurs hvor målet var først å vinne flertall i Stortinget for så å sette i verk en sosialistisk politikk. Fagopposisjonen gikk altså til angrep på denne reformismen. De mente at kampen for sosialismen måtte være hovedoppgaven for fagbevegelsen. Lønnskampen måtte settes inn i denne sammenhengen, og den måtte foregå på den enkelte arbeidsplass, overfor den enkelte arbeidsgiver. Derfor måtte de skriftlige, landsomfattende overenskomstene bort. Disse avtalene var ofte på fem års varighet, men de fantes også med sju års varighet, og arbeidsgiverne hadde tatt til å agitere for avtaler med ti års varighet. Lønnsglidning i avtaleperioden fantes det lite eller intet av.

De fremste lederne i Fagopposisjonen av 1911 var Martin Tranmæl, Halvard Olsen, Elias Volan og Alfred Madsen. Tranmæl hadde reist rundt både i Europa og USA og var blitt kjent med og inspirert av europeisk syndikalisme og revolusjonære retninger innen de ulike lands arbeiderbevegelser. Men idéen bak fagopposisjonen var ikke bare importerte strømninger. Antibyråkratisme og krav om lokal makt var en strømning med lange tradisjoner i norske bygdesamfunn og bondereisning, og dette preget også Fagopposisjonen.

Fagopposisjonens idéer vant fram på Arbeiderpartiets Landsmøte i 1918 da den nye «retning» fikk flertall. Men de revolusjonære parolene viste seg å bli nokså innholdsløse når de skulle omsettes til konkret politikk. Også på LO- kongressen i 1920 vant Fagopposisjonen - etter mange tidligere nederlag - fram med sitt syn. De fikk flertall i Sekretariatet og Elias Volan ble LOs nestformann. Kongressen gav prinsipiell tilslutning til Fagopposisjonens syn på organisasjonsformen for LO.

Fagopposisjonen la hovedvekten på den faglige og økonomiske kampen gjennom masseaksjoner og ikke ved hjelp av parlamentarisme. Dette skulle i og med kongresseieren i 1920 også være LOs politikk. Men det viste seg snart at Fagopposisjonens direkte aksjonslinje ble lite effektiv. Dels fordi ikke alle arbeiderne ønsket å bryte med det kapitalistiske systemet. Mange arbeidere stemte f.eks. på borgerlige partier. Men den viktigste forklaringen ligger i at det økonomiske systemet her til lands ikke brøt sammen. De fleste hadde et inntektsgivende arbeid, det var nok mat å få kjøpt og pengesystemet var ikke ødelagt. Dessuten var det nok av ledige arbeidere, med andre ord langt på vei et kjøpers marked på arbeidsmarkedet. Arbeidsgiverne hadde overtaket på agitatorene når det stod kø ved porten av folk som ville ha arbeid, og den borgerlige staten syntes å ha hatt full kontroll med de fysiske maktmidlene i samfunnet. Fagopposisjonens syn på organisasjonsmodellen av LO er derimot et spørsmål som fortsatt ikke er bragt til ende.

I fagbevegelsen har det også vært tre andre fagopposisjoner. Fagopposisjonen av 1921 var en gruppe forbundstillitsmenn som gikk sammen for å bekjempe LO-kongressens vedtak i 1920 om å endre LOs organisasjonsform.

Fagopposisjonen av 1929 var en organisert fraksjon med utspring i den kommunistiske faglige internasjonale. Den var særlig aktiv under Menstadkonflikten og storlockouten i 1931.

Fagopposisjonen av 1940 var en kortvarig opposisjonsgruppe mot den norske politikken overfor de tyske okkupantene. Noen av fagopposisjonens medlemmer gikk i regelrett samarbeid med tyskerne og til medlemskap i Nasjonal Samling.

Ingen av disse tre fagopposisjonene har imidlertid hatt annet enn tidsbegrenset betydning.

Okkupasjonsårene

De tyske okkupantene prøvde nokså raskt å få kontroll over arbeidslivet. Landsorganisasjonen hadde i 1940 blitt enig med Arbeidsgiverforeningen om visse lønnstillegg. Denne avtalen ble forkastet av tyskerne. De ønsket selv å bestemme lønningene. 25. september 1940 innsatte de Jens Tangen som LO-formann. Samtidig ble alle politiske partier, unntatt Nasjonal Samling, forbudt. Dette skiftet betød likevel ingen avgjørende vending for fagbevegelsen.

I september 1941 ble det streik i Oslo (melkestreiken). Tyskerne innførte unntakstilstand. To faglige tillitsvalgte, Viggo Hansteen og Rolf Wick- strøm, ble skutt, og en rekke andre ble arrestert. Nazistiske kommissærer ble nå innsatt i alle fagforbund og i LO. Det lyktes imidlertid aldri tyskerne å nazifisere de enkelte lokale fagforeningene, men medlemstallet sank nå betydelig.

Det ble dannet illegale faglige utvalg rundt om i landet. De hadde nær kontakt med andre store organisasjoner og Hjemmefrontens ledelse. De illegale utvalgene formidlet informasjon om hva tyskerne faktisk foretok seg, og de sendte ut paroler om hvordan en skulle forholde seg til nazistenes krav. «Fri Fagbevegelse», en illegal, stensilert avis, kom ut regelmessig under hele okkupasjonstiden.

Den lovlig valgte LO-formannen, Konrad Nordahl, oppholdt seg i London, hvor LOs eksilhovedkvarter ble etablert. Det ble også opprettet et Stockholms-sekretariat. Kontakten mellom de to sekretariatene og den illegale faglige ledelsen i Norge var god gjennom hele krigen. Det bidrog til at en ved frigjøringen straks kunne ta opp arbeidet med å gjenreise organisasjonsapparatet. Alt ved utgangen av 1945 var medlemstallet i LO oppe i 339 920. 2600 LO-medlemmer hadde mistet livet under krigen i og utenfor Norge. De fleste av dem tilhørte Norsk Sjømannsforbund. 260 var blitt henrettet av tyskerne eller hadde mistet livet under arrestasjon eller fengsling. Om lag 5000 medlemmer hadde i kortere eller lengre tid sittet i tyske konsentrasjonsleirer i Norge eller Tyskland.

1945 - 1985

Fram til 1950-årene er det gjenreisningsarbeidet som preger også Landsorganisasjonens virke. I 1945 oppfordret LO sine medlemmer bl.a. om å gi en dagslønn til gjenreisningsarbeidet i Nord-Norge. For å holde forbruket nede, stilte LO varsomme tariffkrav de første årene. Tvister i arbeidslivet ble forsøkt løst uten arbeidsstans, og en midlertidig lov om lønnsnemnd virket fram til 1953. Etter den tid har regjeringen hatt adgang til å sette fram forslag for Stortinget om bruk av lønnsnemnd i de tilfeller der den finner det nødvendig.

Den gjensidige anerkjennelsen av hverandres roller og rettigheter som Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen nedfelte i Hovedavtalen i 1935, ble ført videre etter krigen. Samarbeid og stabilisering kan derfor stå som overskrift over 1950- og 1960- årene. I desember 1945 gikk LO og N.A.F. sammen om en avtale om produksjonsutvalg. Disse utvalgene skulle gi råd og veiledning i produktivitetsøkning, bedret trivsel og arbeidsmiljø. I 1946 var det opprettet 600 slike utvalg og innen 1950 var i alt 800 produksjonsutvalg blitt opprettet. Siden avtok interessen for utvalgene bl.a. fordi den forventede demokratisering av beslutningsmyndigheten i bedriftene ikke kom.

I 1945 ble LO og N.A.F. enige om at arbeidstakere som ble syke på grunn av en ulykke på bedriften, skulle ha rett til dagpenger i tillegg til den offentlige syketrygden, hvis de måtte være borte fra jobben. I 1957 ble ordningen utvidet til å gjelde sykdom generelt, ikke bare ved arbeidsulykker. 1. juli 1978 trådte loven om sykelønnsordningen i kraft. Den gav alle rett til full lønn under sykdom.

Lov om ferie kom i 1947. Den lovfestet tre ukers ferie med lønn. Før den tid fantes det en del bestemmelser om ferie i Arbeidervernloven og i overenskomstene. I 1964 ble Ferieloven revidert og den lovfestede ferie med lønn ble utvidet til fire uker. I 1981 vedtok Stortinget å øke ferielengden etappevis til fem uker, i første omgang med én dag, den såkalte «Gro-dagen». I 1975 fikk arbeidstakere over år rett til en 5.ferieuke.

Krav om økt demokrati i arbeidslivet, såkalt industrielt demokrati, er blitt tatt opp med jevne mellomrom og i ulike former siden 1920-årene. Kravene har dreid seg både om formell medbestemmelse for arbeidstakerne og økt medinnflytelse. Etter stortingsvalget 1961 Satte Landsorganisasjonen og Arbeiderpartiet ned en felles komité — Aspengrenkomitéen som skulle avgi innstilling om demokrati i arbeidslivet. Den avgav sin innstilling i 1965, og den omhandlet bare aksjeselskaper med over 200 ansatte. Den foreslo opprettelse av be- driftsforsamling, et organ mellom styret og generalforsamlingen, hvor arbeidstakerne skulle ha 1/3 av representantene.

Arbeidsgiverforeningen derimot mente at demokrati i arbeidslivet blir fremmet best gjennom samarbeid og ikke ved formell medbestemmelse. I 1966 ble det tatt inn en ny del i Hovedavtalen, Samarbeidsavtalen: I bedrifter med mer enn 100 ansatte skulle det nå være bedriftsutvalg hvor de ansatte skulle være med. I mindre bedrifter skulle de tillitsvalgte og bedriftsledelsen samarbeide. På landsplan ble det et eget samarbeidsråd mellom LO og N.A.F. I 1968 satte Borten-regjeringen ned et offentlig utvalg — Eckhoffutvalget som avgav delt innstilling i 1971. Regjeringen Bratteli la høsten 1971 fram en Odelstingsproposisjon som fulgte tilrådingen fra mindretallet i Eckhoff-komitéen, Tor Aspengren og Harry Hansen. Endringene i Aksjeloven ble vedtatt av Stortinget 12. mai 1972. Loven gir de ansatte i en bedrift rett til å velge 1/3 av bedriftens styre. I bedrifter med mer enn 200 ansatte skal det også opprettes bedriftsforsamlinger hvor de ansatte skal ha 1/3 av plassene.

Reduksjon av arbeidstiden fortsatte også etter krigen. I 1959 ble arbeidsuken redusert til 45 timer, i 1968 til 42 1/2 time og i 1970 til 40 timer. I tillegg har ulike skiftarbeidere og gruve- og tunnelarbeidere fått 38- og 36-timers arbeidsuke.

I juni 1972 holdt Landsorganisasjonen ekstraordinær kongress om norsk medlemskap i EF. Kongressen anbefalte med stort flertall norsk medlemskap.

En av de største og viktigste reformer i arbeidslivet de siste tiår er innføringen av Lov om arbeidsmiljø. Arbeidervernlover har vi hatt helt siden 1892, men det er først med Arbeidsmiljøloven at hensynet til arbeidernes helse for alvor er blitt ivaretatt. Debatten om arbeidsmiljøet og langtidsvirkningene fra omgang med ulike kjemiske stoffer kom for alvor i 1960-årene. 1. juli 1977 trådte den nye loven om arbeider- vern og arbeidsmiljø i kraft. Loven har til hensikt å sikre arbeidstakerne full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger. LO og N. A.F. ble allerede ved tariffrevisjonen i 1972 enige om å opprette verne- og miljøutvalg på bedriftene.

I 1973 ble pensjonsalderen senket til 67 år. For en rekke yrker er det lovbestemt rett til lavere pensjonsalder, så som fiskere, sjøfolk, skogsarbeidere, gruvearbeidere og syke- pleiere. LO-kongressen i 1981 vedtok at LO måtte arbeide for å få senket pensjonsalderen til 62 år. I 1985 vedtok LO-kongressen å arbeide for at pensjonsalderen generelt settes til 65 år, og at den gjøres fleksibel for arbeidstakere etter fylte 60 år.